Det første som skjer er ikke et søk
Når deltakerne på Modul 1 setter seg ned med et nytt selskap, ber jeg dem vente med nettleseren. Først skriver de to setninger om hva de tror de vet, og én setning om hva intervjuet skal handle om. Det høres banalt ut, men det avgjør hvor mye av det du finner som blir nyttig og hvor mye som bare blir støy. Uten en retning ender de fleste med tjue faner og ingen ide om hva de skal gjøre med dem.
Jeg gjør det samme selv før jeg skal snakke med en leder. Notatet fra denne oppvarmingen er kort, ofte under en halv side. Det blir stående øverst i researchnotatet som en påminnelse om hvorfor jeg leser: jeg leter etter svar på spørsmål jeg faktisk har, ikke etter alt som finnes.
- To setninger om det du tror du vet
- Én setning om hva intervjuet skal handle om
- Tre spørsmål du ønsker svar på før du ringer
Hvilke åpne kilder vi går gjennom, og i hvilken rekkefølge
Vi starter med selskapets egne nettsider, fordi de viser hvordan selskapet vil bli oppfattet. Deretter går vi til de åpne registrene og offentlig tilgjengelige regnskaper, som sier noe om størrelse, eierskap og utvikling uten at noen har pyntet på det. Til slutt leser vi hva andre har skrevet: lokalaviser, fagpresse og eventuelle pressemeldinger. Rekkefølgen er bevisst. Du bør kjenne selskapets selvbilde før du sammenligner det med tallene.
Hver kilde får en enkel merkelapp i notatet: egen kilde, offentlig register eller tredjepart. Det tar ti sekunder per oppføring, men gjør at du senere ser hvor mye av bildet som hviler på selskapets egne ord. Deltakerne synes ofte det er overraskende å oppdage hvor ensidig bildet kan være når merkelappene står side om side.
- Selskapets egne sider og trykte materiell
- Offentlige registre og regnskaper
- Fagpresse og lokalaviser
- Pressemeldinger, merket som selskapets egne ord
Å vurdere en kilde før du stoler på den
En kilde du har funnet er ikke en kilde du kan bruke. I kurset stiller vi fire enkle spørsmål til hver: Hvem har skrevet dette? Når? Hvorfor ble det laget? Og kan det kontrolleres et annet sted? Svarene fyller to linjer i notatet, og det er nok til at du ser forskjell på en nøktern gjengivelse og en tekst som skal selge noe.
Et eksempel vi ofte bruker er en gammel nyhetssak om en utvidelse som aldri nevnes i selskapets nåværende presentasjon. Sier saken noe om fortiden eller om en plan som ble skrinlagt? Slike hull er ikke nødvendigvis noe selskapet skjuler, men de er verdt et spørsmål. Å notere dem som spørsmål, ikke som påstander, er en vane vi bruker mye tid på å bygge.
- Hvem har skrevet det, og når?
- Hvorfor ble det laget?
- Kan det kontrolleres et annet sted?
- Er det en påstand, et tall eller en mening?
Selve researchnotatet: hva som står i det
Notatet har fast form, slik at du finner igjen det du trenger mens intervjuet pågår. Øverst står formålet. Deretter kommer fakta om selskapet i korte punkter, hver med kilde. Så en kort kronologi, en liste over uklarheter og til slutt utkast til spørsmål. Alt får plass på to sider, og jeg stopper deltakere som vil ha fem. Et notat du ikke rekker å bla i, er ikke et arbeidsverktøy.
Det viktigste feltet er uklarhetene. Her skriver du det du ikke forstår, tall som ikke stemmer med hverandre og påstander uten støtte. De blir ofte de beste spørsmålene i intervjuet, fordi de kommer fra ekte nysgjerrighet og ikke fra en ferdig formulert agenda. Lederen merker forskjellen.
- Formål og avgrensning
- Fakta med kilde
- Kort kronologi
- Uklarheter og spørsmål
Hvordan tilbakemeldingen på notatet fungerer
Deltakerne leverer notatet før intervjuøvelsen i Modul 2, og jeg leser det med to spørsmål: Kan jeg se hvor hvert faktum kommer fra, og ville jeg kunnet stille et godt oppfølgingsspørsmål ut fra dette arket alene? Kommentarene mine er skrevet, konkrete og kortfattede, ofte med en markering i margen og en setning om hva som kunne vært gjort annerledes.
Mange begynner med for mye og lærer seg å stryke. Andre leverer tynne notater og oppdager at de mangler en tidslinje. Jeg sammenligner aldri deltakere med hverandre. Målet er at du skal se hva ditt eget notat fungerer til, og forbedre det til neste gang, med et selskap du selv velger.
Det jeg ser går igjen når deltakerne øver
De vanligste feilene er små. Noen kopierer selskapets formulering uten å merke den som selskapets egen. Noen blander tall fra ulike år uten å skrive årstallet. Andre samler så mye at de mister overblikket. Ingen av dem er alvorlige, og alle lar seg rette med en liten rutine, noe vi øver på i begynnelsen av kurset.
Det som gleder meg mest er når en deltaker etter få uker begynner å lese årsrapporter på en annen måte: først noteadelen, så ledelsens ord. Da har metoden festet seg. Kurset lover ikke at intervjuene blir enkle, men at du går inn i dem med et ryddigere utgangspunkt og vet hva du har i hendene.
Selskapsresearch handler om å vite hva du leter etter, merke hvor opplysningene kommer fra og skrive ned det du ikke forstår. Et godt notat er kort, ærlig om hullene sine og lett å bla i. Slik arbeider vi i Modul 1, og slik kan du øve selv, med ett selskap og to sider papir, før neste intervju.